Lest: Snømannen
Snømannen – Harry Hole på sitt mest ubehagelige
Jeg har akkurat lest ferdig Snømannen av Jo Nesbø, bok nummer sju om Harry Hole, og dette er så langt en av de bøkene i denne serien som har gjort sterkest inntrykk på meg. Dette er krim der sidene bare forsvinner, og samtidig en historie som river og drar litt i det menneskelige underveis.
En bok jeg endte opp med å kjøpe to ganger
Jeg kjøpte Snømannen først digitalt på Apple Books, slik som de andre Harry Hole‑bøkene jeg har lest. Midt i lesingen bestemte jeg meg for å selge alt av Apple‑utstyr, og dermed forsvant også tilgangen til boka. Ikke helt gjennomtenkt.
Resultatet ble at jeg måtte ut og jakte på den på nytt – denne gangen som innbundet utgave, som nå står trygt i bokhylla og blir der til evig tid. Det viste seg faktisk å være overraskende vanskelig å finne den i innbundet versjon, siden boka kom ut i 2007 og ikke akkurat står i bunker i butikkhyllene lenger.
Kort om boken (uten spoilere)
Handlingen er lagt til Oslo‑området, med noen viktige avstikkere til blant annet Bergen, og vi befinner oss i de første årene på 2000‑tallet. Det er vinter, første snøfall, og mennesker forsvinner på en måte som sakte, men sikkert peker mot at Harry og kollegene har med en seriemorder å gjøre.
Mer enn det trenger du egentlig ikke å vite før du leser – resten fortjener du å oppleve selv underveis, uten at jeg røper noe som helst fra denne boken som jeg trygt kan anbefale.
Harry mer midt i stormen enn før
Noe av det jeg likte best denne gangen, er hvor personlig saken føles for Harry. Han blir mer involvert i det som skjer enn jeg kan huske fra de tidligere bøkene i serien, og det gjør historien både mer intens og litt ubehagelig på en god måte.
Litt som i bok nummer 5 i serien, Marekors, der ble det jo også veldig nært og personlig av andre årsaker. Marekors er det jo også laget en fantastisk bra TV-serie av, den kan jeg virkelig anbefale.
Jeg tenkte noen ganger at «Dette er vel å dra det ganske langt, Jo?» – men samtidig er det nettopp det som gjør at jeg ikke klarer å legge boka fra meg.
Persongalleriet – mange nok, men ikke for mange
Persongalleriet er solid uten å bli kaotisk. Her møter vi de «faste» vi har blitt glad i (eller oppgitt over): Harry Hole, Rakel, sønnen Oleg, sjefen Gunnar Hagen og psykologen Ståle Aune. I tillegg kommer Katrine Bratt inn som ny kollega – en figur som både tilfører energi, spenning og litt uro til historien.
Det er mange nok personer til å fylle historien, men ikke så mange at du mister oversikten eller aldri rekker å bli kjent med dem. Alle har sine små menneskelige svakheter og styrker, og Nesbø er flink til å pirke borti trekk vi alle kan kjenne igjen i større eller mindre grad.
Språket og drivet i boka
Det som imponerer meg absolutt mest med Jo Nesbøs bøker, uten unntak, er hvor lett han skriver – uten at det noen gang blir lettvint på en måte, vanskelig for meg å beskrive; det må leses for å oppleves. Språket flyter, dialogen fungerer, og han har en egen evne til å drive deg videre side etter side uten at du helt merker hvor tiden blir av.
Det er også en del ganske mørke og til tider grove scener her, mer enn i enkelte av de tidligere bøkene, men for min del oppleves det som en naturlig del av universet han har bygget opp – ikke som sjokk for sjokkets skyld.
Lengde, format og litt samleverdi
Min utgave er på 439 sider – akkurat passe for denne typen historie, spør du meg. Ikke så kort at det føles hastverk, og ikke så lang at det blir seigt.
Som nevnt over har jeg begynt å kjøpe Harry Hole‑bøkene innbundet, og planen var å skaffe de resterende i samme format. Det viser seg å være alt annet enn enkelt – spesielt for de litt eldre titlene som Snømannen fra 2007.
Min dom
Alt i alt er dette en bok som virkelig leverer på det jeg håper å få når jeg leser en god krim bok:
Et persongalleri jeg bryr meg om.
En hovedperson som får kjørt seg skikkelig.
En historie som både underholder og pirker i det menneskelige.
Og et språk som er en sann fryd å lese.
Jeg gir Snømannen 5 av 5 mulige fra min side. Dette er foreløpig ett av høydepunktene i Harry Hole‑serien for meg – og en bok jeg er glad for å ha stående fysisk i hylla, etter å ha «mistet» den digitalt på veien :-)
Obsidian Note.
Som vanlig så har alt jeg leser en egen Obsidian side i mitt PKM system ;-)
